Å spinne på flatmark

er et velkjent uttrykk. Det er ikke ofte jeg har brukt det, men i går tok jeg det altså i bruk. Vi var en tur på Kon-tiki museet i går og det var på parkeringsplassen der jeg børstet støv av disse ordene. Der var det stål-is over hele plassen og jeg var mildt sagt forundret over at det ikke var strødd eller saltet på plassen der. I tillegg blåste det surt, og det å holde seg på beina når man hastet til og fra bilen var sannelig ikke lett! Parkeringsplassen er heldigvis flat og det var derfor ikke noe problem med å stoppe eller ta løst med bil. Men med tilnærmet null friksjon ble det en del hjulspinn i starten, og abs-lampen blinket som besatt. Med litt følsom høyrefot var det likevel ikke noe problem og jeg kom meg etterhvert rolig av sted.

Dette kom jo ikke som noen overraskelse det, og det føyer seg greit inn i den lille rekken med erfaringer som jeg har gjort meg i vinter: Man har en stillegående og komfortabel bil på hele reisen med godt feste i de aller fleste situasjoner og som ikke river opp asfalten unødig - så får man av og til en liten ekstra utfordring når man skal parkere eller kjøre opp den siste lille kneika (på noen få isete dager). Jeg synes fortsatt at valget er enkelt.

comments powered by Disqus