Bortskjemt og uvøren

Overraskende nok har det vært gruset de siste kilometerne opp her opptil flere ganger de siste to ukene. Jeg bor i en kommune som lider under ganske elendig økonomi og det betyr at de ikke hverken måker eller gruser småveier før de har vært nødvendig minst ett par dager allerede. Så det at jeg har kommet hjem til gruset vei når det _ikke_ er nødvendig har vært en pussig opplevelse. Sånt skjer jo bare ikke !

På fredag var jeg virkelig mamma'n i farta. Fort fort hele veien, hente barn på sfo og barnehage, levere på fotball og i barnebursdag, hente etter fotball, butikken, hente etter bursdag...i det hele tatt, skikkelig travel og masse kjøring hit og dit. Og på en av mine hundre-og-førti turer opp bakkene her finner vi en av mine yngre naboer med en eldre Volvo i grøfta. Fint plassert sidelengs langt ned i en snøfonn, nederst i bakken.  Hyggelig som man prøver å være så er det jo bare å bremse ned og sjekke om guttungen trengte hjelp. Det gjorde han ikke, han hadde ringt hjelp allerede. Okey, da er det full gass og fortsette hjem for å hente.....men nee. Full gass i bunnen av bakken gav bare spinn. Jeg måtte jammen slippe gassen helt og lirke Dyret i i gang.

Det var en skikkelig overraskende opplevelse. Det har nok vært glatt oppover her helt siden før første gangen jeg oppdaget at kommunen hadde gruset, jeg hadde bare ikke merket noe til det. Jeg raser jo opp og ned bakkene her nesten som om det skulle vært sommerføre....

 

Jeg kjenner at jeg er skikkelig bortskjemt med veigrep nå. Og jeg har blitt like uvøren på vinterføre som jeg er på sommerføre....

comments powered by Disqus