En flott tur med min kjære

Da jeg kom hjem etter Trondheims-tur lå det en hyggelig valentines-pakke fra Nokian og ventet på meg; skjerf til meg og min kjære kone, med oppfordring om å blogge om en fin tur vi hadde hatt sammen. Det har drøyd litt før jeg fikk skrevet den, men her kommer'n!

Min kjære kone, avbildet foran en katedral i Santa Fe

Vi liker road trips, har et helt knippe å velge mellom. Jeg spurte kona hvilken jeg burde velge, og hun foreslo den første kjøreturen jeg tok henne med på i Norge (hun er fra Asia), men jeg endte til slutt på en lengre tur vi hadde da vi bodde i USA. Utgangspunktet var San Jose, California, turen skulle gå gjennom flere stater - etter å ha turet mye i de umiddelbare nærområdene måtte vi stadig lengre avgårde for å se noe nytt. Målet var Utah og New Mexico, med Nevada, Colorado og Arizona på veien. Det blir gjerne en hel del kjøring på kort tid på turene våre, og dette var og den turen vi hadde en lengste veien for å komme til de ønskede områdene.

Som en liten side note... Vi hadde akkurat kjøpt oss en ny bil (dette var i 2004) - og å kjøpe bil i butikk i USA er et eventyr for seg. Det gjelder å ha klart for seg hva du skal ha, for går du inn i en butikk venter selgeren at du sitter i en ny bil på vei ut. Vi måtte til og med velge riktig farge FØR vi fikk prøvekjøre. Så vi endte opp med en ny fjorårsmodell (som det var gode tilbud på da) av Honda Accord. Vi var selvfølgelig veldig ivrig på å kjøre dette nye vidunderet, så slagordet var at overalt hvor vi skulle, så kjørte vi "via Sacramento" :-D Heldigvis for meg, så er det sånn i familien vår at jeg elsker å kjøre, og hun elsker å sitte på! Så da ble det langtur på oss i den nye bilen.

Men altså, ut på veien bar det - I-80 East. Været trenger jeg ikke å si så mye mer om, for det var gnistrende solskinn absolutt hele veien, of course. Ikke nødvendigvis 30 grader i skyggen, da, for det var november. Første biten er på tvers av California og opp i fjellene. Den gjennomsnittlige Californier vet knapt at det sitter dekk på bilen, ingen skifter til vinterdekk, og punkteres det ringer man til AAA. Følgelig er det krav til kjettinger hvis det kommer noe kald nedbør i fjellene. Men heldigvis ikke denne gangen. Etter fjellene skal man gjennom Nevada. Nevada består av Las Vegas, Reno, og ellers sinnsvake mengder tørr, kjedelig, flat ørken med en og annen morsom tumble-weed, sånn som man kan se i spøkelsesbyer i gamle western filmer. Da amerikanerne skulle bygge sitt freeway system hadde de sett på motorveiene i Tyskland og funnet ut at de skulle gjøre det enda bedre, de skulle eliminere en del av disse upraktiske svingene... Det de ikke tenkte på er at svinger skaper litt dynamikk i kjørebildet. En vei som går rett frem i flere timer er usedvanlig kjedelig -og trettende- å kjøre på, og varmen som knuger på taket og suset av A/C gjør det ikke noe bedre. Det toppet seg litt inne i Utah langs saltsjøen like før Salt Lake City - utrolig ensformig landskap. Her gjaldt det å beholde tålmodigheten og holde seg våken, dette var bare en "bli-ferdig-med-det"-etappe! Ikke er det noe lurt å kjøre for fort, heller, for i dette området bruker de helikopter til å jakte fartssyndere, og de kommer opp bakfra så det er vanskelig å oppdage dem i speil også.

Vi tilbragte den første natten i Salt Lake City. Dette er hovedstaden for verdens mormonere, og de har bygd et massivt anlegg der, det ser mest ut som et digert slott! Rundt oss hadde også landskapet skiftet dramatisk, borte var ørkenen og istedet hadde vi høye snødekte fjelltopper i alle retninger - dette var stedet hvor vinter-OL ble arrangert for ikke så alt for lenge siden. På gatehjørnene hadde de morsomme øyne påmalt ved siden bokstavene LOOK for å minne folk å se etter biler før de krysser veien!

Nå startet et par uforglemmelige dager. Først bar det litt sørover og litt østover, langs flere mindre veier, til vi endte opp på et lite sted ved navn Arches National Park. Det var et stort høydepunkt! Her tilbragte vi dagen med å gå rundt i det knusktørre fjellandskapet og se på utrolige -røde- fjell-formasjoner. Jeg synes det er så flott med blandingen av røde berg og grønne busker. Det var både "arches", "windows", "bridges" og "buttes" (uttales "

bjuts

") i massevis. Det største øyeblikket var en 30-40 minutters gåtur oppover fra nærmeste parkeringsplass; "Delicate Arch". Jeg klatret ut i en nedadskrånende glatt fjellskråning for å få det perfekte bildet... det var ganske skummelt, for det raste rett utfor et stup litt lenger nede. Flere enn meg hadde visst gjort det samme, for på bunnen av det stupet lå det dungevis av linsehetter til kamera som folk hadde mistet!

 

Tørt landskap

Vi så sola gå ned i parken før vi trakk oss tilbake og kjørte ned til stedet Moab som lå like i nærheten. Dette stedet ble på 50-tallet og utover kalt "Uranium capital of the world" etter svært store funn av uran midt i høydepunktet av atom-alderen. Her hadde vi motell.

Neste dag var viet en større park som også lå like ved; Canyonlands National Park. Denne har jo en del likhetstrekk med Grand Canyon, men er likevel annerledes. Det er som om deler landskapet en dag har bestemt seg for å rase ned og forsvinne, og så står restene igjen. Det er uansett utrolig vakkert. Parkene her fungerer av typen man kjører gjennom en løype, og stopper på forskjellige utvalgte stoppesteder, så kan man ta kortere eller lengre gåturer inn og se fra hver av dem.

Her er utsikt gjennom et window

(Bildene jeg tok med er vel ikke helt representative for de respektive stedene, spesielt ikke Canyonlands, men det er flotte steder og jeg anbefaler å slå dem opp på nett hvis du skal reise i området)

Om kvelden kjørte vi inn i et lite hjørne av Colorado - overnattingen kom på et (for western-roman-elskere) velklingende sted ved navn Durango. Byen var en herlig blanding av nytt og gammelt, og hadde blant annet en fungerende veteran-togbane opp til gruvebyen Silverton. Her var også en saloon og et hotell som hadde vært åpen kontinuerlig siden them good old days i 1860-årene. På en husvegg var det et kjempestort veggmaleri som fylte hele veggen av Durango main street anno 1890 - stilig.

Den påfølgende dagen gikk på mindre veier i sør-østlig retning, inn i New Mexico med mer flatt, kjedelig landskap, og med strak kurs for Santa Fe. For meg var Santa Fe historien rundt Santa Fe Trail, og utviklingen av atombomben i Los Alamos. Vi rakk desverre ikke å besøke Los Alamos, men Santa Fe var uansett helt utrolig på alle måter. De har bevart sin egen bygningsstil der, mange av husene holder stilen, også nyere bygg. Og det er kjempeflott å se i mørket når det tennes lys i papirposer som settes langs murer og tak og slikt. Santa Fe, som også er et kunst-sentrum i området, kan varmt anbefales som reisemål! Vi ankom dit på Thanksgiving Day, som er en av de større høytidene i USA. Følgelig var det veldig få spisesteder å finne som var åpne. Vi endte opp på et morsomt hippie-lignende sted der vi måtte sitte på puter på golvet oppe på en slags hems og spise middag. Men kalkun, som man burde spise på thanksgiving, det hadde de ikke! Hotellet vi bodde på (et Radisson) den første natta i Santa Fe var verd et par ord. Det lå faktisk litt snø i bakgården, og noen hadde skrapa sammen nok snø fra et stort antall kvadratmeter til å lage en liten snømann! Bygget var i den samme gjennomførte indianske stilen som mye av byen ellers, og rommene var ganske enkelt helt utrolige. Flotte indianske tepper og bilder på veggene, alt inventar var gjennomført i grovtre, og nattbordet var en indianer-tromme! Fantastisk stil.

Etter et par dager i Santa Fe med city walk og besøk i en av de lokale indianerkoloniene (pueblos; lokale reservater med selvstyre), måtte vi begynne å sette kursen hjemover igjen. Nå var det bare tiden og veien å gjøre på, så vi feide gjennom Albuquerque uten engang å stoppe og rett vest langs I-40 inn i Arizona. Jeg er rimelig sikker på at dette og ørkenen nordover mot Monument Valley, samt noen elementer fra området rundt Bryce Canyon, er områdene som har inspirert til landskapet i filmen "Cars" (antar Freewayen i filmen er I-15 som ligger litt lenger nord, siden den noenlunde følger Route 66), og mange av trafikk-scenene og landskaps-scenene i den filmen (som er ekstremt realistisk tegnet) bringer frem gode minner både fra denne turen og andre, samt årene man bodde i Arizona og California.

Da vi kom til Flaggstaff var vi endelig i kjent territorium igjen, her stoppet vi og spiste middag (og ble utsatt for vårt første tilfelle av credit card fraud - kortet vårt ble belastet et par ganger til uten vårt kjennskap her senere). Flaggstaff er det største stedet i nærheten av utgangspunktet for turer til Grand Canyon, og er også i nærheten av fantastiske Sedona. Mulig vi begynte å bli noe blaserte i og med at vi ikke engang stoppet innom på vei forbi, men både Sedona og Grand Canyon er steder vi alt hadde besøkt 3-4 ganger før.

Om jeg ikke husker helt feil så la vi vel veien opp langs Hwy 93 fra Kingman, mot Las Vegas. På vei hit passerte vi både et lengre belte med de morsomt utseende joshua trees og den berømte Hoover Dam. I Las Vegas sov vi på et kjempestort motell med merkelige pastellfarger i utkanten av byen (imponerende frokostbuffet, husker jeg), og så ikke engang det som folk flest forbinder med Las Vegas; alle hotellene og casinoene langs The Strip. For der hadde vi også vært flere ganger før.

Den siste dagen på tur ble tilbragt utelukkende i bilen, ingen aktiviteter, det gjaldt bare å komme seg hjem. Men nå er det sånn i USA, at Thanksgiving Weekend er et fenomen. Det er omtrent som påska hos oss (bare i mye større skala - everything's big in America), det er da absolutt alle skal ut og reise. Siste dagen av thanksgiving weekend - denne dagen her - skal alle hjem igjen -samtidig. California har noe sånt som 35mill innbyggere og 2,5 biler per husstand.

Etter å ha fylt bensin og spist i Bakersfield -ah, tilbake i California igjen- skulle vi komme oss nordover til San Francisco Bay Area. Det er to veier; I-5 er hovedveien, også går det an å ta Hwy99 som går noenlunde paralellt litt lenger øst. Det pleier å være sånn at jeg velger 99 hvis I-5 er for trafikkert. Denne gangen prøvde vi 99 like godt først som sist, men duverden for en trafikk! Det gikk i sneglefart! Vi hadde ikke kjørt så veldig langt før jeg konkluderte med at I-5 kan *ikke* være verre enn dette her! Så på den første og beste stikkveien som så lovende ut skar vi vestover noen få miles for å kjøre I-5 istedet. Big mistake. Vi klarte med noen møye å komme oss utpå I-5, men der stod trafikken helt bom stille. Vi kunne rett og slett bare gå ut av bilen. Ikke et hus å se i mils omkrets og trafikken bare stod i doble felt på motorveien. Vi brukte *veldig* lang tid på å komme oss til første og beste kryss der det gikk an å svinge av.

Dette var på en tid da det ikke var veldig vanlig å ha GPS i bilen enda. Vi hadde ikke. Så det var frem med kartboka for å finne alternative veier. Kom opp med et sammensurium av småveier som gikk noenlunde i riktig retning. Ikke alle hadde et veinummer, og skilt var det ikke ekstremt mye av, men sannelig klarte vi ikke å komme oss hjem likevel. Hadde vi fortsatt på I-5 hadde vi nok stått der enda dagen etter.

Den siste dagen på reisen var ganske slitsom, men det hadde vært en fantastisk tur med masse flotte minner, og vi koser oss med de mange bildene fra turen fra tid til annen.

Dette er da Bildet med stor B som jeg klatret ut i det skrånende terrenget for å få tatt - Delicate Arch i Arches National Park, Utah
comments powered by Disqus