En uforglemmelig tur

Forrige dagen fikk jeg pakke fra Nokian, med gaver og oppdrag. Oppdrag er gøy :)  Og veldig bra når det er lite som skjer på veiene. :)

Så, oppdraget, å fortelle om en uforglemmelig biltur med en venn. Nå har jeg vært på noen turer, men akkurat den som kommer under her er nok den artigste. Jeg husker ikke lenger når dette var, men jeg tror det kan ha vært sensommeren 1997.

Vi skulle på langtur, Kaja og jeg. Hente kattunge. Langt pokkerivold nord i Sverige. Mer presist, Østersund.
Det begynte med en bedårende søt kattunge med god stamtavle, og en "det ordner seg" holdning hos de involverte parter. Kaja hadde funnet den kattungen hun ville ha og henteavtale var gjort med oppdretter. Men det er tross alt nesten ni timer ren kjøring en vei og det kan jo bli vel kjedelig alene så jeg ble spurt om jeg ville være med som ekstrasjåfør og selskap. Og det ville jeg jo såklart, jentetur for å hente kattunge, dette blir supergøy!

Først må jeg si, jeg er aldri presis og jeg er ikke et morgenmenneske. Så selv om avtalen var å starte tidlig slik at vi ikke kom veldig sent frem hos oppdretter så ble det ikke så tidlig som Kaja nok hadde ønsket. Hun kjørte inn på gårdsplassen hos meg og jeg var jo ikke helt klar...kan man si. Det er vel egentlig ikke helt umulig at jeg ikke engang var helt påkledd...hehe. Så litt forsinket ut døren, til en fremmed bil ? Huh, hva er dette ? Lånt deg bil?
Nei, Kaja hadde ikke lånt seg bil, hun hadde kjøpt seg en ny bruktbil ettersom hun ikke helt stolte på sin egen til en så lang tur. Nå skal vi ha i bakhodet at dette var før eukontrollenes tid, og Kaja hadde like elendig økonomi som meg på den tiden. Jeg husker ikke lengre hverken merke eller modell på bilen, men jeg tror vi trygt kan si at den _ikke_ var av god kvalitet. Men hey, avtaler var gjort og kattungen skulle bli norsk så her var det bare å kaste seg i det.
Dobbeltsjekk av utstyr til turen, pepsimax i litersvis, penger til oppdretter, mobiltelefon, litt penger til mat på veien, musikk til turen, kartbok...jo, vi var klare.

Så har man hørt så utrolig mye bra om svenske veier så det er helt klart at vi kjører til Trysil og tar over grensa der og resten av veien skal det suses avgårde på rette plane svenske høyhastighetsveier. For svensker kan lage vei, det vet jo alle.

Til Trysil gikk det greit. Rett etter Trysil slang vi over mot svenskegrensa og Kaja fant ut at litt bensin ikke ville vært feil. Så, litt leting før vi fant en bensinstasjon og Kaja ut og tanker. Jeg benytter sjansen og tar en sigarett. Kaja røyker ikke og det er røykeforbud i bilen, så jeg benytter alle muligheter. Etter at tanken er full støter vi på problem nr en. Tanklokket vil ikke på igjen. Hun klundrer og klundrer og må til slutt avbryte min intense nikotinering for å få hjelp. Jeg klundrer og klundrer og gir opp. Kaja klundrer litt til, jeg klundrer litt til og til slutt begynner ihvertfall jeg å ane at dette kanskje ikke blir en like fantastisk tur som først antatt. Men, finally....Kaja får tanklokket på og vi er på farten igjen. Litt sånn lettet-fnising over å ha klart det. Innover svenske mindre veier regner vi litt på mil og forbruk og stemningen synker når det går opp for oss at vi nok må ha en tanking til. Men hey, nå er vi på tur igjen og hva kan vel egentlig gå galt ? Det er jo bare en kjapp tur-retur Østersund lissom...

Etter tankingen går det...vel, ikke akkurat radig. Vi er beviselig på disse berømte svenske veiene men jeg aner ugler i mosen. Det er typisk norsk kvalitet, nemlig dårlig, og Kaja holder tempo deretter. Men det er greit, vi har ikke veldig dårlig tid og er forberedt på å kommer hjem på morraskvisten dagen etterpå uansett.
Vi ser furuskog. Og furuskog. Og furuskog. Innimellom blir monotonien brutt av skilt merket "stuga". Jeg ser aldri noen av disse stugorna, men skiltene er der. Vi ser ingen andre tegn på sivilisasjon heller.
Etter det som for meg føltes som en halv dag klarte jeg å tigge meg til en strekke-beina-og-sigarett pause. Vi er midt i ingenmannsland. Bare veien og furuskogen, ikke en bil, ikke et hus, no nothing...og sånn har det vært mange mil. Vel, samma det, jeg rusler litt rundt og røyker. Og så oppdager jeg noen klare farger i lyngen mellom trærne. Nysgjerrig nok rusler vi nærmere og oppdager to steiner oppå hverandre, malt i klare farger...en nisse...et troll...en alv...en...noe...snålt. Midt i skauen, midt i ingensteder, så langt fra folkeskikk at selv innbarka bygdejenter føler seg forlatte...så har noen bygget og malt en (excuse my language) jævla stygg steinfigur. Og noen få meter lengre inn i skogen står jaggu ta en til....og en til....og en til....og enda en til....endeløst...
Jeg ser på Kaja. Kaja ser på meg. Det er litt Twin Peaks. Jeg kan sverge på at tilogmed småfuglene holdt tåta.
"Jeg er veldig ferdig med å røyke" Stumper halve sigaretten og er kvikk inn i bilen. Muligens er Kaja kvikkere enn meg.
Noen minutter avgårde er vi begge rimelig enige om at vi ikke egentlig var redde, og at figurbyggeren antagelig har store mentale problemer. Jeg har hørt rykter etterpå om tilløp til hysterisk fnising men det er nok bare rykter.

Resten av turen til Østersund går sakte. En lengre stund diskuterte vi hvorvidt vi egentlig hadde kjørt feil, for hvor var egentlig disse fantastiske svenske veiene da ? Jeg er kartleser, noe som bare er fjollete. En ex av meg bruker å si at jeg kan gå meg bort i en skoeske, og det er nok ganske sant. Jeg finner ihvertfall ikke ut av det kartgreiene og kartboka (som jeg mente var skrevet på latin) havner i baksetet igjen. Vi kjører på under parolen "det ordner seg". Og det gjør det. Østersund nærmer seg. Yay. Endelig.
Liten stopp på en bensinsstasjon for å freshe oss opp litt og tanke. Mirakuløst nok er tanklokket ikke lenger klunder.

Vel fremme i Østersund gjelder det å finne en parkering så vi kan få ringt oppdretter og fått klare anvisninger til nøyaktig hvor hun bor.
Fint. Parkering. Det viste seg å være litt klundrete. Alle steder har parkometer og svenske mynter var ikke på pakkelisten. Kaja finner et turistkontor og jeg spretter ut for å veksle litt mens hun kjører rundt og rundt kvartalet.
Og on that note må jeg få si at jeg ikke er imponert over svenske turistkontor. Veksle kunne vi glemme. Hprf, kundeservice er tydeligvis fremmedord. Vel, ut igjen...hvor er Kaja ? Jeg rekker å føle at å være strandet i Østersund ikke er helt toppen av lykke.
Hun kommer etterhvert rundt kvartalet og har i mellomtiden fått tak i oppdretter på telefonen og fått veiforklaring. Vi ankommer oppdretter og kattunge i rimelig grei form til tross for drøyt 10 timer på tur. Det er godt med kaffe og noe smått å bite i mens vi beskuer kattemor og kull. Vi tar oss tid til en ruslerunde også, men veien hjem er like lang som dit og klokka har blitt mye. Det er bare å sette den bittelille søte i bur, bur i bil, og nesen retning hjem.

Nå er vi forberedt på veien og den latinske kartboka får ligge i fred i baksetet. Det begynner å mørkne og Kaja er litt sliten. Hun har kjørt hele veien og jeg begynner å tilby meg å kjøre litt. Sånn med jevne mellomrom. Til hun antagelig går lei av å høre meg gnåle om det, og vi bytter sjåfør.
Nå må jeg si at jeg også har vært våken hele turen og er omtrent like sliten. Og når jeg er sliten blir jeg skikkelig fnisete og fjollete. Etter omtrent fem kilometer med fjollete spørsmål om hvilken spak og knapp som styrer hva så kommer vi til et jernbaneovergangskilt. Naturlig nok spør jeg Kaja om hva skiltet betyr.
"Stopp her, jeg kjører resten av veien!"
Kaja er muligens en smule kvass i tonen. Jeg konkluderer mentalt at hun ikke har sans for humor, men jeg sier ingenting. Å gå hjem er ikke verdt det.

Noen mil videre så viser temperaturmåleren på bilen at den er varm. Jaja, vi hiver oss inn på en bensinstasjon, som selvfølgelig er stengt. Okey, Kaja ringer faren sin. Pappa'er er igrunn ganske greie å ha, men denne gangen var det ikke så enkelt å få hjelp. Vi får noen råd og kjører rolig videre, litt mentalt forberedt på at bilen ikke kommer til å holde hele veien hjem.
Enda en bensinstasjon. Stengt den og, men denne har vannkran ute så da er løsningen klar. Massevis av vann med, og kjøre så lenge vann og bil holder.
Vi har ikke kanne til å ha vann i. Det sto ikke på pakkelisten. Men vi har flaskevis med pepsimax. Gurgler nedpå en hel masse og heller ut litt, skyller flasker, etterfyller vann på bilen og etterfyller flaskene. Kattungen gir ikke lyd fra seg og ved relativt godt mot fortsetter vi.

Sånn før det blir virkelig blir sene natten er det foringstid. Vi er igjen midt i ingensteder, men vi finner en liten grill/kiosk sak. Dama bak disken sleit veldig med å forstå norsk, men man kan da engelsk så mat ble det. Det føltes igrunn veldig merkelig å måtte snakke engelsk til en svenske men vi er nå såpass slitne at vi får en god latter av det.

Langt utpå natta er både Kaja og jeg blitt skikkelig fjortisser og fniser av det meste. Vi er igjen midt i furuskog og "stuga"skilt land og bilen vil vann. Jeg vil ha en røyk også, så Kaja er snill og smyger bilen inn på veikanten. Hun fyller vann i lyset fra lighteren min. Lommelykt sto ikke på pakkelisten. Vi strekker oss og rusler litt i ring mens jeg røyker. Veldig fredelig stemning, vinden suser i furutrær, månen er oppe og jeg er veldig kul med sigaretten min. Helt til Kaja spør meg om jeg husker hvor disse utrolig stygge (og ja, vannvittig skumle) steintrollene sto.
Vi ser på hverandre og setter ny pers rek inn i bilen.

Det går rykter om at jeg holdt ekstra øye med veien bak oss en stund, men det er definitivt bare ondsinnede rykter.

Nåja, kattungen sover i buret sitt og jeg dupper av. Kaja kjører oss trygt forbi Trysil og hjem til steintroll frie Odalen. Det er tidlig morgen og jeg krabber stivt ut av bilen mens jeg beklager at jeg sovnet. Skikkelig ekstrasjåfør å ha med på tur, muligens kjørte jeg en hel mil til sammen, hehe.

Men vi var hjemme, bilen holdt hele veien, kattungen hadde det utmerket og når vi snakket sammen dagen etterpå var vi enige om å ha med svenske mynter og lommelykt neste gang vi skulle på tur. Og at svensker ikke kan vei. Ihvertfall ikke den vi kjørte .

Opptil flere ganger hadde jeg følelsen av at vi måtte forlate et vrak av en bil langt inne i Sverige og ta beina fatt, bilen var ufattelig ukomfortabel å sitte i og jeg var dønn sliten når jeg vakla i seng utpå morraskvisten, men neste gang Kaja foreslo langtur for å hente katt langt pokkerivold sør i Sverige så var det helt klart at jeg skulle være med. For morsommere turer enn langturene for kattehenting sammen med Kaja har jeg nok ikke hatt.

 

 

Tanker om turen fra sjåføren…..

Historien som er fortalt er sann. Alt fra uvirkelige vesener langt til skogs som til kokende bil, søvnmangelen med mer.

Å kjøre fra Odalen til Østersund og tilbake uten stopp er slitsomt. De siste milene fra der jeg slapp av mitt reisefølge og hjem var mildt sagt harde. Tror neppe slikt
anbefales på kjøreskolene rundt om…
Hjemme var det bare å stenge det nye nurket inne sammen med meg, godt bortgjemt fra de andre kattene, rote frem kattemat, og et toalett for deretter å svime av godt planlagt med senga i sikte.
Nå skal det sies at turen var vel verdt alle strabaser. Katten lever fremdeles i beste velgående. Hun er nå en aldrende dame, som bor hos min noenogåtti år gamle
bestemor. To flotte gamle damer. Mange flotte kattunger har hun også
gitt, hvor mange har gitt flotte barn videre.

Kaja

comments powered by Disqus