Snø og ulykker.

Jeg åpnet døren til noe som lignet ett tonn snø i dag tidlig. Stakkars VolvoDyret, helt nedsnødd. Og hvor er snøbørsten ? Inni bilen såklart. Det tegner til å bli en _sånn_ dag.

Jeg får børsta av det verste, kledd på Gærningen og Blondinen yttertøy og så er det klart for to kilometer ubrøyta vei. Aldri spesielt morsomt, men sånn er det engang når man bor oppi Åsen sammen med en håndfull naboer og en flokk rådyr. Vi er nok aller sist på kommunens brøyteliste.

Nettopp idag har to av mine naboer vært på farten før meg, og det er jeg ikke spesielt glad for. Skal jeg først kjøre på ubrøyta vei så foretrekker jeg at det ikke er spor å havne i.  Vel, baksetemafiaen er fastspent, viften blåser varmt og klokka går så jeg rygger ut og belager meg på veldig rolig tempo nedover.

Men nei du. Det gikk som en drøm, Dyret reagerte på rattet som om det skulle være 25 plussgrader, fuglesang og tørr juniasfalt under dekkene. Jeg er lettere sjokkskadet og veldig veldig fornøyd. Er det virkelig mulig at dekkene kan være såå gode på snø ? Jeg har jo vært sånn passe mellomfornøyd med dekkene på isholke, det har vært litt for mange ganger uten grep å snakke om. Men snø du....på snø... det var veldig spesielt å kjenne at jeg holdt meg akkurat der jeg ville.

Vestsiden av Glomma oppover, godt snøunderlag, godt grep og godt tempo. 40 minutter senere er det bare å konstantere at jeg aldri i mitt liv har hatt bedre dekk på snøføre. Jeg er strålende fornøyd og i glitrende godt humør. Det går radig, viften blåser varmt og livet er faktisk veldig bra.

Etter endt arbeidsdag er det snuten retning hjem igjen. Snøføret er borte, nå er underlaget blitt hardt og hvitt og glatt av brøyting og sol og trafikken. Tempoet er betraktelig lavere, men fremdeles har jeg tatt sjansen på vestsiden. Østsiden av Glomma er nok saltet, men skal man teste så skal man teste. Så, vestsiden.

Etter omtrent en halv time, på en lang plan strekke går det galt. Ikke for meg og Dyret, men for en som ligger et par biler foran meg. Bilen glir litt over i motsatt kjørefelt, men det er nå ikke noen krise. Strekka er lang og snorrett og det er ingen møtende trafikk. Vedkommende burde greit kunne lirke seg tilbak i rett felt. Likevel, sjåføren der bremser, hardt. Det går akkurat som det må gå og en 360 grader senere står bilen på jordet.

Jeg tar litt lærdom og kjører enda saktere. VolvoDyret og jeg berger oss trygt til Kongsvinger, derfra er det saltet og tempoet øker. Når vi kommer til avkjøringen vår er det igjen snøføre, dog brøytet nå. Men snøføre, det liker vi nå :D

comments powered by Disqus