Tålmodighet er en dyd...

...også i trafikken. Hverken bilen min eller jeg er spesielt sportslig anlagt, og selv om jeg ofte ligger like over fartsgrensen når jeg kjører - så lenge vegen er fin og uten særlig trafikk - så legger jeg meg som regel pent bak de bilene jeg tar igjen. Før eller senere skal de jo likevel svinge av, eller så finnes det forbikjøringsfelt, eller så slipper de meg (og resten av køen bak) pent forbi, eller så må jeg bare ta det med ro og gjøre som Vegvesenet sier i sine "Over fartgrensen?"-skilt, at det er bedre å ligge litt under enn litt over fartsgrensen.

Men ikkke på motorvegen. På motorvegen kjører jeg gjerne i 105-110 og må da selvfølgelig ganske ofte ut i venstre fil for å komme forbi en rekke med biler og trailere i høyre fil. Da kommer det med jevne mellomrom en sånn BMW eller Audi opp bakfra og legger seg kloss inntil støtfangeren min bak og blinker med lysene for å vise at jeg må nok tilbake i høyre fil fortere enn svint for her skal han (som regel aldri en hun) forbi.

Nylig var jeg på motorvegen og la meg som vanlig ut i venstre fil i god avstand før rekka på høyre side. Jeg så jo i sidespeilet at det kom en av disse svarte og svære SUV-ene i venstre fil bak meg, men den var tross alt ennå et stykke bak. Like før jeg kommer opp til rekka med biler jeg vil forbi ser jeg at SUVen skifter over i høyre fil for så å smette inn foran meg og rase videre. Her var det ikke mye klaring om å gjøre før det hadde smelt skikkelig. Jeg skjønner jo at han ble litt irritert kanskje over å se en liten fillebil av en Skoda Fabia foran seg, men de sekundene det ville tatt meg å kjøre forbi den rekka med biler kunne han godt ha holdt ut. Å ligge bak og presse på er én ting, men å drive med slik jo-jo kjøring er jo rent livsfarlig.

Vel vel, som sagt, tåmodighet er en dyd...også i trafikken. Jeg er kanskje ikke blant de mest tålmodige, men jeg prøver å være litt tålmodig når jeg må...og jeg blir provosert når jeg møter bilførere som denne.

comments powered by Disqus