Utfordring på blank is

I min aller første post som testfører har jeg lyst til å ta et lite skråblikk tilbake til romjula, nærmere bestemt onsdag 28/12. Vi hadde vært på juletur på Myking og det var på tide å dra hjem igjen. Settingen var interessant. Det var relativt lite snø, men det hadde snødd og regnet litt om hverandre noen dager, og så feide stormen Dagmar forbi før det atter frøs på. Alt var dekket med hard, blank is med litt løs snø på toppen som polish. Det var strødd noe, men en del av sanda hadde blåst bort, så den lå litt her og der, og typisk ikke på de mest vriene stedene.

Kvelden før tok jeg en liten test-tur for å se hvor mye feste det var, jeg var ganske spent på om det skulle la seg gjøre å komme opp bakkene til hytta, for det er tre bratte svinger som gjør at man ikke kan ta fart. Men til tross for at det var umulig å stå på beina i bakken der klarte sannelig bilen å ta seg frem likevel. Akkurat da ble jeg mektig imponert av mine Hakka-dekk. Jeg valgte andre gear før de bratte svingene og forsøkte å holde jevnt turtall og vide svinger. Jeg spant såvidt i den bratteste svingen men jeg fant feste litt lenger ut mot kanten.

Nå er det bare de øverste 6 kilometrene som er veldig glatte, og siden jeg hadde en svært nervøs passasjer med meg for hjemturen investerte jeg i kjettinger. "Kjekt å ha i bilen", tenkte jeg, og kjørte med dem ned denne første biten. Instruksjonsboka hadde 10 sider med instruksjon for hvordan legge kjettinger på og en halv for å ta dem av. Kanskje det burde vært omvendt! Jeg strevde litt med det. Kanskje det hadde hjulpet om jeg hadde fulgt det viktigste punktet i instruksjonene til punkt og prikke og ikke bare nesten.

Nå var det sånn at det var et punkt på veien som gjorde min passasjer svært bekymret, og det var ned fra demningen på Tunhovdfjorden i sikk og sakk ned mot Rødberg. Der er det ordentlig bratt! "Slapp av, vi har jo kjettingene med, vi setter dem på hvis vi trenger det" sa jeg. På vei ned bakkene regnet det og det var skikkelig null-føre med vann på. Men var det noe sak? Det gjelder bare å kjøre slik at man ikke har behov for bremser, ta de bratte svingene alvorlig og sakke ned i god tid.

Nå kunne man tro at det verste var over og resten av turen ned Numedalen skulle bli en walk-in-the-park, men sånn ble det absolutt ikke. Jeg tror det var i Rollag-traktene at det plutselig skiftet til underkjølt regn, sånn helt uten forvarsel. Plutselig var det bare helt klart at bilen hadde svært liten kontakt med underlaget. Man får denne svært flytende følelsen der svinger og sporskifter føles som det skjer i en drøm. De milene det varte krevde svært mye konsentrasjon, men heldigvis ble det lettere litt nærmere Kongsberg. Det er en sånn tur man husker, med bilen full av passasjerer, og bagasje lastet opp til taket bak.

comments powered by Disqus