White Hell

Nå vil jeg skrive litt om aktivitetene på Nokians testanlegg White Hell på fredag! Vi kjørte buss opp til det 700 hektar store området. Vår host der oppe; Martti, Mr.Tire himself, startet med å vise oss rundt på fasilitetene, før vi stablet oss inn i et antall Volkswagen Amarok pickup-trucks med litt forskjellige dekk på. Nå skulle vi Northproof’es. Første post på programmet var bremsetester nede på isen på en av innsjøene der.

Isen må kunne sies å være rimelig blank, og det samlet seg etterhvert et tynt snølag, for det snødde. Men da vi startet å teste ble banen brøyta. Traktoren brukte selvsagt ikke kjettinger, for det river opp isen! En av tingene som er viktig når man tester dekk er at forholdene er sammenlignbare gjennom hele testen, så det er viktig å tilbakeføre forholdene til startpunktet underveis i offisiell testing. I vår litt mer uoffisielle test kunne vi greit se at etterhvert som det la seg et lite snølag på isen ble stopplengdene sakte men sikkert 10-12 meter lengre. I Amarok’ene rullerte vi på å kjøre, og byttet over til andre biler for å kjøre andre med andre dekk og sammenligne.

Nokian hadde også en kar som fløy rundt og tok videofilm av alt som rørte på seg, inkludert on-the-spot-intervjuer med oss fra tid til annen, og dette skal etterhvert bli til en film. Jeg gleder meg til å se resultatet.

Det fantes en liten varmestue inne på land der vi ble servert varm drikke og noe bakverk og satt rundt ilden og koste oss en stund. Sammen med testbilene våre stod en knallgul Audi RS4 som nødvendigvis tiltrakk seg en smule oppmerksomhet. Noe senere skulle vi alle få stifte nærmere bekjentskap med den...

Etter lunsj delte vi oss i to grupper. Jeg gikk med den gruppen som dro bort til is-rallybannen :-) Her fikk vi etter tur kjøre noen runder i en rallybil med spesialsete og med skikkelige avstivere i karosseriet. Den lille banen var selvsagt på is, og bilen var utstyrt med verdens beste piggdekk, Hakka 7.

Først fikk vi kjøre to runder rundt banen for å gjøre oss kjent med den og bilen, og så ble det tatt tid på den tredje runden – fra stillestående. Det var moro. Det var spesielt en 90-gradersving i motsatt ende der man skulle være litt obs, for her var det fort gjort å rase rett ut av banen.

Innimellom mens vi kjørte på banen ble en og en invitert med på en kjøretur i de to rå Audiene, den gule RS4’en og den røde R8’en. Skjønt, tur... isdans er et mer passende navn. Disse bilene var ikke tillatt på vanlig vei, for de var utstyrt med noen rimelig heftige pigger...

Og piggene ble brukt i godt monn! Jeg sa fra at jeg var litt nervøs da vi startet, for jeg er en særs dårlig passasjer... men avgårde føyk vi. Det gikk nesten aldri rett frem, stort sett sideveis, og i stor hastighet. Jeg har alltid betraktet meg som en noenlunde kapabel sjåfør, men innså raskt at jeg har nok en del å lære :-) There is always a bigger fish.

Men plutselig forlot vi banen nede på isen og fløy oppover de smale veiene i skogen rundt. Ja, jeg sier fløy. Om vi ikke lettet på den bakketoppen, så var vi rimelig nære! Oppover den lange bakken de bruker til klatretester bar det før vi slang rundt i beste James Bond-stil på toppen. Sjåføren fortalte meg en eller annen gang underveis at jada, han hadde vært i Drammen, ja. Han hadde kjørt konkurranser på Lyngåsbanen i Martin Schanke-tiden. Etter et par sekunder stillstand for å ta bilder, tråkket han gassen i bånn nedover bakken her... 600 hestekrafter gir jævlig mye fart på veldig kort tid i nedoverbakke! Han forklarte at vi skulle aksellerere til 160 og så bremse med full effekt når vi kom til skiltene som såvidt kan skimtes langt nede  i bakken der. Jeg hylte. (Shh, ikke si det til noen) Det ble for mye tivoli for meg! Rakk ikke å bli imponert over hvor utrolig fort bilen stanset, for innvollene mine hang igjen høyt der oppe et sted, tror jeg.

Så ble det tur med R8’en etterpå. Burde egentlig kjørt de omvendt, for etter turen med RS4’en så føltes dette litt same old (

vel... LYDEN på R8'en var jo noe helt annet, da...

). Men vi kjørte uten tak, da, og det gikk såpass fort at hver gang han la seg i venstre-skrenser så veltet hele vindtrykket inn over siden på bilen og gjorde det vanskelig å puste! Nei, denne bilen står absolutt ikke stille (det kan du se av snøføyka bak)! Det var imponerende å se hva disse karene kunne gjøre med bil.

Etter å ha byttet posisjon med den andre gruppen igjen, gikk vi over på banen for unnamanøver og slalåmkjøring, med et antall Golf’er og en Skoda stasjonsvogn. De var utstyrt med Hakka7 piggdekk, Hakka7R piggfritt, Hakka7W, og med et uspesifisert billigere «south european tire» (høres litt ut som en såpereklame. «Så prøver vi med dette vanlige vaskepulveret»). Skodaen hadde automatgear. I den første øvelsen skulle vi akselerere frem mot der markørpinnene starter, bremse hardt og kjøre rundt hindringen, og inn på «veien» igjen. I enden av banen var en veldig skarp sving (med masse rare spor i) og på vei tilbake var det slalåmløype.

Spesielt med de piggfridekkene var det noe vanskelig å komme seg unna hinderet og treffe veien igjen etterpå. Men jeg ble skikkelig imponert over sidestabiliteten på dekk i slalåmtesten. Golfene satt veldig godt i løypa. Skodaen merket jeg litt at når bakdelen først skled ut, så hadde den ganske mye moment, men de aller fleste bilene satt forbausende godt i sving på såpeglatt underlag. Jeg har vel forsåvidt blogget om det tidligere også, at jeg er imponert over Hakka R-dekkenes side-stabilitet, det er vanskelig å fremprovosere skrens i sving med dem.

Etter å ha prøvd alle bilene etter tur og sammenlignet hoppet vi inni og prøvde på ny biler ettersom vi følte for det, og lekefaktoren steg stadig til nye høyder :-) Det er veldig moro å teste litt grenser på lukket bane, og anbefales for noen og enhver.

Den siste øvelsen var tilbake på bremsetest-banen. Her skulle de profesjonelle testførerne kjøre en Golf hver; en med Hakka7 piggdekk, en med Hakka7R piggfritt og en med «south european tire», akselerere opp til 80km/t og så skulle vi stille opp langs banen der vi trodde den enkelte bil ville klare å stanse. Det er ganske glatt underlag ute på isen der...

Som forventet stoppet piggdekkene fortest med god margin. Det var imponerende å se hvor stor forskjell det var i bremsestrekning på dekk med og uten pigg. Med «south european tires» fikk vi ikke noen konklusiv test, for dekkene var for dårlige til at bilen klarte  akselerere opp til 80km/t selv etter at vi doblet strekningen!

Det er stilig å se sporene i nysnøen der ABS’en jobber for  å stoppe bilen fortest mulig. Det er uungåelig med litt fleip og moro når man er samlet en sånn gjeng. Den vanligste metoden å måle bremselengder på er vel i meter. Men noen lanserte måle-enheten "antall musikkorps man ville kjøre gjennom før man stanset"... Selv tenderer jeg til å måle i antall elg det er plass til på strekningen!

Det var en ting jeg hadde ønsket meg annerledes på banen. Jeg kan forstå i offisielle tester at det hjelper at testerne ikke vet hva slags dekk de til enhver tid har på bilen, derav tallmerking på bilene. Vi, derimot, har litt mer behov for å vite hva vi kjører nå. Gjennomgangsspørsmålet var "which tires does this one have". Det hadde vært kjekt med en sticker i sideruta så man ikke så lett mister oversikten.

Jeg må si at jeg er imponert over alt jeg har sett, og overlegenheten til Hakka7-dekkene er behørig bevist. Likevel, da jeg ble spurt om hvilke dekk jeg likte best, foretrakk jeg Hakka7R-dekkene, de jeg har på min egen bil. Hvorfor? Det gikk opp for meg at alle testene vi har vært med på her har vært på isunderlag. Og det er ikke det underlaget jeg har mest av i min daglige kjøring. På snøføre kan de piggfri dekkene være med å konkurrere med piggdekkene på mer lik linje. Disse testene har vært laboratorietester på blankt underlag, men i virkeligheten så kjører man ofte rundt på våt asfalt, saltsørpe og lignende. Vel, ihvertfall her nede på østlandet. Jeg ser for meg at Nokian bør utvide testene sine til å inkludere saltsørpe (eller tilsvarende substans)

Det er jo egentlig et tankekors at myndighetene bruker masse penger og energi på å pøse ut tonnevis med salt på veiene som ruster istykker bremseskiver og mere for å skape en helt annen situasjon på veien enn den som dekkprodusentene jobber for å optimalisere og teste  på... Kanskje man burde skrive et leserinnlegg i Motor eller noe.

Men det er jo uansett godt, da, å se at Hakka-dekkene også vinner testene på våt asfalt! Jeg er uansett behørig imponert og kommer til å gjøre aktive valg i dekk fremover, ikke bare velge det som selgeren har på tilbud den dagen. For meg blir det Hakkapelliita

comments powered by Disqus