En vinter nærmer seg slutten, men fremdeles er det nok minst en måned igjen av vinterdekksesongen, så det blir nok noen tusen km til før jeg gir meg for denne gang, litt avhengig av været på fjellovergangene jeg skal passere på langturene som er planlagt i april/mai.
Jeg byttet dekkene på forhjul og bakhjul ved 10000 km for å få jevnere slitasje og dekkslitasjeindikatoren viser at det nå er 6mm igjen. Ikke så verst, da holder dekkene en sesong til, teoretisk sett, men ikke praktisk sett, for av sikkerhetshensyn foretrekker jeg alltid sesongferske dekk, selv om det koster å kjøpe nytt to ganger i året.
Summa summarum er jeg meget fornøyd med mine Hakkapeliitta R2, noe jeg har fortalt i flere innlegg allerede. Selv om jeg i noen få enkelttilfeller ikke har klart å bremse nok og har havnet i brøytekanten, så er jeg likevel imponert over dekkenes grep på snø og is, og ikke minst gripeevnen på slapseføre. Med det gamle R-dekket var jeg alltid litt redd for slapseplaning, men ikke med R2, ei heller vannplaning. Også der oppfører R2 seg helt utmerket.
Det er sant at jeg har kjørt mye, men det er strengt tatt bare 4000 av de 15000 kilometerne som har vært på ekte vinterføre (les: snø og is), resten har vært på bare og tørre eller bare og regnvåte eller bare og saltvåte eller bare og lett isete veger. Samtidig er det jo på de sistnevnte her at piggfrie dekk virkelig må vise hva de duger til.
Akkurat det fikk jeg erfare i går morges - på sykkelen, på min morgentlige treningstur. For etter å ha trent i vel en måned uten å ha møtt på så mye som en bittelitten isflekk en gang, takket være en litt mildere enn normalt mars måned skulle jeg i går etter å ha syklet 2/3 av runden min svinge av til noe jeg visste var en usaltet veg og det var den så suste etter, bokstavelig talt. Det hadde jo gått bra der alle gangene før, men ikke i går, og det endte som dere sikkert skjønner med knall og fall og at jeg måtte leie sykkelen i noen kilometer før jeg fikk fast (saltet) grunn under dekkene igjen. Her skulle jeg nok hatt piggdekk, ja.
