Denne vinteren har vært lang. I alle fall hva kjørelengde angår. Selve vinteren var jo heller kort, dessverre, så dekkene ble ikke testet så mye som jeg forventet da jeg satte dem på i begynnelsen av oktober i fjor.

Størstedelen av kjøringen har vært på bar og våt/saltet eller bar og tørr asfalt, og for det mest i temperaturer like rundt null, det vil nok si mer over enn under null. Snø- og isføre har det bare vært en måneds tid i vinter, resten har vært bart og kaldt, bortsett fra enkelte turer til litt mer snørike områder.

Alt i alt har Hakkapeliitta R2 vært en meget positiv erfaring og på minussiden er det kun to ting å bemerke:

1) I høye hastigheter ved temperaturer over pluss 5 har dekket en tendens til å rumle, dessuten føles det en smule mykt og ustabilt (naturlig nok, det er jo ikke slike forhold det egentlig er laget for).

2) Dekket har et godt grep på is, men gir svært lite feedback til sjåføren før det glipper, det går rett fra godt grep til null grep uten å være innom litt grep og lite grep først.

På plussiden er det mye å fortelle om:

1) Dekket sitter som limt på snødekke og minusgrader. Det bremser godt og svinger fint uten å glippe det minste grann.

2) Våtgrepet er topp, og vannplaning har jeg ikke kjent noe til, selv i øs pøs regnvær på motorvegen.

3) Ikke bare takler dekket vannplaning, men også slapseplaning, og det går fint an å kjøre forbi andre biler eller lastebiler spesielt på motorveien uten å kjenne hjertet i halsen.

4) Dekket trives absolutt best i minusgrader. Da kjenner man at bilen har et fast og sikkert veggrep og virkelig lever opp til Nokians slagord om «Veggrep som aldri før».

Så selv om dette har vært en snøfattig vintersesong, så er jeg ikke i tvil, R2 er et vinterdekk i toppklasse, men jeg ser ikke bort fra at jeg går tilbake til R neste vinter. Vi får se.