I helgen som var ble det til at jeg måtte ta en tur til Stavanger, tur søndag ettermmdag, og retur til Arendal natt til mandag. Da fikk jeg sjansen til å sammenligne E18 Kristiansand-Oslo med E39 Kristiansand Stavanger. Og forskjellen er ganske stor.
Stavanger-Oslo kjørte jeg veldig mye for 15-20 år siden (den gangen det faktisk var E18 hele veien rundt), og siden den gang har mye skjedd. Det vil si, det har skjedd veldig mye på E18-siden, altså øst fra Kristiansand, men svært lite på E39-siden, altså vest fra Kristiansand. Det er beint fram moro å kjøre Kristiansand-Oslo. Der er det motorveg så det holder. Ålreit, det er en del 80 og 70 fremdeles, men aldri så mye at man blir lei, så her har verden virkelig gått fremover. I juni i år åpner motorvegen forbi Langangen og om to år er det firfelts fra Larvik og helt inn. Det bygges stadig nytt, og man ser at det skjer noe.
Det er ikke fullt så moro å kjøre Kristiansand-Stavanger, og ihvertfall ikke på en søndags ettermidag. Her har tiden nærmest stått stille siden jeg kjørte her midt på nitttallet. Det som engang var 90 er nå 80, og mye av resten er blitt til endeløse 70-soner. Slik var det ikke før. Det ropes jo høylytt fra flere hold om at det snart må bli firfelts motorveg her, men må det egentlig det? Da jeg kjørte tilbake natt til mandag, mellom klokka 3 og klokka 7, var jeg ganske så alene på vegen, ihvertfall i min retning, ikke måtte jeg kjøre forbi noen og ikke vare det noen som ville forbi meg, så da var 70-sonene ikke fullt så irriterende som de var ettermiddagen før da alt gikk i stampe. Om det ikke blir firfelts så er det nok uansett behov for store utbedringer mange steder; det var ikke få ganger køen stppet helt opp bak en trailer som måtte ned i første gir eller så i alle motbakkene på vegen, og der det heller ikke var mulighet til å kjøre forbi mellom bakkene.
Det var forøvrig en litt skummel tur tilbake, for i løpet av natta snødde det ganske tett både her og der og snøen la seg godt i vegbanen, men Hakka Green tok seg forbausende godt fram uten å skrense noe sted. Nå skal det sies at jeg tok noen bremsetester her og der, og som avslørte at det ikke var så glatt som det kunne se ut, men med temperaturer såvidt under null var det aldri godt å vite. Derfor holdt jeg lav fart og fryktet det verste, men ingenting skjedde. Med andre ord, Hakka Green tåler litt snø og slaps også, bare man tilpasser farten.
