I likhet med Elisabeth er også jeg en morgenfugl, og så til de grader en morgenfugl at jeg startet lørdagsturen allerede klokken halv seks, men i motsetning til Elisabeth hadde jeg strålende sol og ikke et eneste snøfnugg på turen min. Riktignok kom en en liten regnbyge undervegs, men den la på ingen måte en demper på stemingen. Og dekkene fungerte helt utmerket hele vegen.

Igjen har jeg tatt for meg ukjente, bortgjemte og glemte veger på Sørlandet. Denne gangen har jeg kjørt litt sikksakk med E18 for å få med meg det meste, og nå er det snart ikke flere veger igjen å oppdage. Det vil si, det er det helt sikkert, jeg har bare ikke vært der ennå.

Kort fortalt: Arendal [E18] > Akland (B) > [418] > Søndeled > Brokelandsheia > Sunde bru (C) > Gamle Sørlandske > Sannidal (D) > [363] > Helle > Dørdal (E) > [E18] > Farsjø > [38] > Heldøla > [256] > Neslandsvatn (F) > Sannidal (G) > [351] > Stabbestad > Akland > [416] > Vegårshei > [414] > Ubergsmoen > [415] > Fiansvingen > [E18] > Arendal

Her er det utrolig mye svingete veg, men relativt god asfalt størstedelen av turen og noen er kanskje gamle nok til å huske dette kjære landemerket fra den tiden da E18 ikke het E18, men Sørlandske Hovedveg:

Jeg ble nemlig så fascinert da jeg så bildet av dette stedet i denne gamle reportasjen fra Aftenposten (se bilde nummer 15 i billedserien) at jeg ville se det med egne øyne. Nå var det ærlig talt ikke fullt så spektakulert som jeg hadde forestilt meg, men likevel turen verdt, der vegen (og bilen) slynget seg sakte og bedagelig i vakkert landskap.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å fortsette å dokumentere turene mine på samme måte, men er man testfører, så er man testfører, og jeg må jo fortelle og dokumentere hvor dekkene mine har vært, ikke minst med tanke på den påfallende dekkslitasjen på mine Hakka Green som jeg nok en gang skal komme tilbake til i neste innlegg. Det er nemlig ikke til å tro.