Det er mulig å sette seg fast med Hakkapeliitta R2. Lett er det også. Men det er også lett å komme løs igjen. Heldigvis. Og godt er det.
Det er ikke mye brøyting her der jeg bor. Det har seg slik at kommunen i sin visdom har regulert stikkveien der jeg og 12 andre bor som "privat avkjørsel", og ikke som "offentlig veg", noe som betyr at det er vi selv som må stå for brøytingen. Med litt skuffe og litt snøfreser blir jo det så som så, og i praksis er det ganske så ubrøytet og sporete. Og i går kom jeg litt for langt ut av sporet og ble sittende fast godt ute i brøytekanten.
Da var det bare å ta fram skuffa, grave ut bilen, legge gulvmattene under dekkene og forsøke så godt jeg kunne, og det varte ikke lenge før jeg var løs igjen.
Bortsett fra denne lille hendelsen har det vært en sann fornøyelse å kjøre rundt med Hakkapeliitta R2 og jeg er imponert hvor godt dekkene griper på all slags underlag, men spesielt på snø. Her bremser dekket som om det var bar asfalt, nesten. Dekket trives tydelig best på snødekke og i noen minusgrader, men saltslaps på motorveien er heller ikke noe problem, og det å skifte mellom høyre og venstre fil og kjøre forbi vogntog og andre er ikke noe jeg frykter.
Jeg gleder meg til resten vinteren. Dekkene mine også.
