Det er 1.mai, det er mildt i været, det er sol, blå himmel og tørre veier. Sjåføren er våryr, og det er kanskje bilen også, for den var på service i går. Med andre ord: alt ligger til rette for en vårlig langtur!

Nå fikk vi sjekket drivstofforbruket på forrige langtur, så da kan vi gå over til neste egenskap: veggrep. Litt har vi jo sjekket allerede, men jeg ble ikke helt klok på dette med understyringen, så en ny test må til.

Så da nytter det ikke å fly rundt på strake vegen (les: E18). Nei, her må vi ta oss innover i Aust-Agder og Telemark, langt inn i de dype skoger, der veiene er smale og svingete og der vi slipper å tenke så mye på annen trafikk.

Kort fortalt: Arendal > [42] > Svenes  > [41] > Tjønnefoss > [355] > Krossli > [38] > Vrådal > [41] > Åmli > [415] > Fiansvingen > [E18] > Arendal.

Nå må det sies at verken bilen eller sjåføren er spesielt sportslig anlagt, men det betyr jo ikke at bilen (og dekkene) ikke kommer til å støte på utfordringer underveis -

var det mer enn nok av.

Mye bra veg, men også mye dårlig veg, spesielt de 7 milene på [355]. Maken til telehiv, sprukken asfalt, hull og atter hull og humpetitten skal man lete lenge etter. Helt perfekt for å teste støtdemperne eller for å riste bilen i stykker, om man skulle ønske det. Og sikkert litt utfordrende for dekkene også å kjøre på et så skiftende underlag.

Ikke rart at det blir flere og flere som kjøper SUV, for slik vegstandarden har blitt her til lands er det snart det eneste som duger, og jeg kommer neppe til å kjøre denne veien særlig ofte, utsikten til tross, se bilde nedenfor, tatt cirka ved punkt "C" i kartet ovenfor.

Apropos utsikt anbefaler jeg å ta [355] motsatt veg, det blir litt mer dramatisk da. Det andre bildet er tatt cirka ved punkt D, på [38] som er er drøm å kjøre, selv om den bukter seg langs vannet med krappe svinger i et bankende kjør; asfalten er i det minste ny og hel her.

Den observante leser vil selvfølgelig legge merke til at jeg har tatt bort oblatene på bilskiltene; etter 1.mai kan man nemlig det, nå som det ikke sendes ut oblater mer.

Nå var ikke temperaturen mer enn en 17-18 grader, men jeg syntes dekkene ble litt vel varme etterhvert, og styreresponsen ble litt myk i enkelte kurver, men ikke ubehagelig myk. Understyringen merker jeg fortsatt, det er bare slik bilen er, men jeg merker også at bilen retter seg 

mye bedre 

med Hakka Green enn med de andre dekkene. Bilen ligger som klistret til vegen, uansett humper og ujevnheter. Det kan selvfølgelig ha med bilen å gjøre, eller sjåføren, ikke dekkene, men jeg holder en knapp på at dekkene spiller en ikke ubetydelig rolle og sørger for at jeg har skikkelig veggrep uansett veg.

Med andre ord, så langt meget fornøyd med Hakka Green.