I forbindelse med møte på Samtinget i midten av januar, ble det mulighet for en ordentlig langtur vinterstid. Temperatur og føre var greit med kun 7-8 minusgrader, oppholdsvær og ordentlige vinterveier. Som følge av uvær langs Troms og Finnmarkskysten med fare for stegning av Kvænangsfjellet, var det mest fornuftig å legge kjøreruten vis Skibotn-Kilpisjärvi-Karesuando-Hætta-Kautokeino-Karasjok. I alt 1015 km tur/retur.Uansett vær og føreforhold, er dette nok den mest behagelige ruten å velge mellom Troms og midt-Finnmark/øst-Finnmark. Veiene har betydelig mindre svinger, og i Finland dreier det seg for det meste om rette strekninger á 1, 2, 3 og 4 kilometers lengde. Det er anmerkes som en kuriositet at det som etter finsk vegvesen vurderes som skarpe svinger med raus skiltmerking, ville uomtvistelig gått upåaktet hen hos deres norske kollegaer. I mildertid er det all mulig grunn til å ta særdeles på alvor skilt om "Fare for rein"!!! Og for å presisere - for dere østlendinger er det ikke regn i form av vann fra skylagene det er snakk om!
Jeg har ved noen anledninger ved kjøring i Finnmark, nord-Sverige og nord-Finland kvelds/natterstid om vinteren oppleved situasjoner hvor hjernen har et etterslep på flerfoldige sekunder mht. å reagere på rein i og ved veibanen. Dyrene har en fantastisk kamuflasje. Noe som ikke er særlig bra når de har funnet ut at de skal legge seg ned i selve kjørebanen. Innledningsvis oppleves det som veldig forvirrende når man møter dem i skumringen/etter mørkets fremdbrudd. Det starter med at det registreres en slags grå uklar bevegelse lenger framme, og som det synes å ta evigheter for hjernen å analysere. Men pluselig konkluderes det med at - "Hei det er jo Rufdolf"! Foten flytter seg rimelig raskt til bremsene, og etter noen usikre sekunder hvor du lurer på om du virkelig klarer å stoppe - for ikke å snakke om angsten for at det plutselig skal komme flere inn fra veikanten - går det som regel bra, (Bank i bordet!!!). Disse dyrene er ikke lynende inteligente. Beviselig gjennom at de overhode ikke er redd for kjøretøy og lys. Det hjelper heller ikke i særlig grad å stå på fløyten - lyd affiserer dem ikke. Dessuten har de en lei tendens til å fortsette å løpe langs veien, og ikke hoppe inn i skogen. Der kan jo Per Ulv lure!!! På den aktuelle turen var det imidlertid ikke en eneste skrott å observere - kun en enslig finsk Mikkel Rev. Like bra det. Men det betyr ikke at man allikevel må være høykonsentrert om bevegelser i vei og skogkanten på slike turer.
De positive erfaringene med dekkene fra tidligere, bekreftes nok en gang gjennom denne Karasjokturen. Den langsgående stabiliteten er meget god selv på partier hvor det har dannet seg hjulspor. Dekkene oppfører seg sikkert når de "klatrer" ut av hjulsporene, og tendensen til at man får sleng på bilen ved slik klatring synes å være særdeles godt kontrollert. Dette indikerer et meget godt sidegrep, slik jeg vurderer det. Etter mitt syn er denne egenskapen - dvs. at dekkene er stabile i lengderetningen, og har meget godt sidegrep når det kreves - et av de to-tre viktigste kriteriene å vurdere dekk etter. På komfortsiden glitrer dekkene med sitt lave støynivå – også i høye hastigheter. Også på dette området synes Nokian å utvikle vinterdekkene, og er i ferd med å kutte "forspranget" piggfrie dekk har her.
Hovedkonklusjon: vinterdekk med pigg er å fortrekke for min del.
