Hva gjør man ikke som testfører for å få oppleve litt snø og is...jo, man tar en laaang omvei over fjellet, om så er midt på natta, bare for å kjenne at dekkene er så gode som testene påstår.

Så langt har jeg kjørt mine Hakkapeliitta R i snart to måneder og 4000km med sørlandsk vinterføre: bart og vått og mildt. Med andre ord: særdeles lite morsomt. Når sjansen da byr seg for en liten vinteropplevelse, da tar man selvsagt den, ikke sant? Såpass testnerd er man jo blitt etterhvert.

I helgen skulle jeg en snartur til Ryfylke for å besøke familie, og vanligvis ville jeg kjørt straka vägen E18 og E39 Sørlandet rundt, noe som ville vært ganske så trøttende og lite å skrive om, med mindre jeg nok en gang ville fortelle om at Hakka R og varmt og vått underlag ikke passer sammen i det hele tatt.

Derfor ville jeg krydre turen med litt ekstra utfordring og en laaang omvei over Hovden og Haukeli, bare for å kjenne snø under dekkene for en gangs skyld. Som sagt, så gjort, og jeg ble etter turen ganske så overbevist om at Hakka R er ypperlige vinterdekk...til sitt bruk, altså snø og is.

Det var rundt null grader da jeg la ut klokken 3 om morgenen, og med utgangspunkt i Arendal (G) tok jeg først turen til Evje (B). På veien dit var det ikke så mye snø, men en god del is, fordi det hadde regnet mye dagen før og klarnet opp om kvelden og derfor frosset på. Heldigvis (eller uheldigvis for testen min) hadde strøbilen vært ute og lagt på tykt med sand, så jeg fikk ikke noe særlig kjenning med isen.

I Evje kunne jeg fortsatt rett frem, og satset på snø i Hunnedalen, men jeg valgte å kjøre nordover, opp Setesdalen og til Hovden. Her var det bart og fint helt frem til Bykle (C), der snøen og moroa begynte. Fordelen med nattekjøring er jo at man er ganske alene på vegen og at man ser møtende trafikk i god tid, særlig foran svinger, der jeg nå kunne legge meg ut og bruke hele vegbanen, eller kutte svingen skikkelig, slik at jeg fikk en myk kurve både inn og ut av svingen. 

Skikkelig snøføre vare det ikke før på Hovden, der det var minus 6 på det meste, og på veg ned mot Haukeligrend beviste Hakka R hva det er godt for. Her er det noen hårnålssvinger og de kommer litt brått på, og jeg tenkte med meg selv noen ganger idet jeg skulle til å bremse at dette kommer aldri til å gå bra, men Hakka R besto prøven med glans, kanskje med litt hjelp fra ABSen, men ikke desto mindre bra.

Over Haukeli var det litt mer snø i vegen og på flaten over toppen før den lange tunnellen kunne jeg gi på skikkelig, ikke altfor ulovlig fort selvsagt, men jeg fikk ihvertfall bekreftet at retningsstabilitenen selv i litt løs snø er ganske så upåklagelig. Det lugget og sporet litt, men uten at jeg måtte korrigere noe særlig med rattet.

Ned mot Røldal (D) var det ganske slapsete, og her var det adskillig mer utfordrende å kjøre, men Hakka R klarte seg bra også i svingene i Austmannalia, bremsingen gikk helt fint, og dekkene føltes faktisk mer stabile i ubrøytet slaps enn der det var brøytet med rester av slaps i vegen, noe jeg spesielt merket ned mot Nesflaten (E), der det etterhvert ble bart igjen.

Turen hjem på kvelden gikk straka vägen, og var ganske så kjedelig egentlig, sammenlignet med natten og morgenen, men turen beviste at Hakka R har det best når det er kaldt. For det var vått og såvidt over null, og da kom Hakka R til sin rett og kjentes helt annerledes enn hva det hadde vært så langt i vinter når temperaturen har vært opp mot 10 grader stort sett hele tiden.

Nå gleder jeg meg til det blir vinter på Sørlandet også, og jammen var det ikke et tynt lag snø på bakken da jeg kikket ut i morges...