Her for en ukes tid siden så skulle jeg ut og reise. Klokken var 05.00 når bilen ble startet opp. Den virket ikke helt lysten til og starte, men den var vel like morra gretten og trøtt som meg. Det er ikke alle som setter pris på og være våken så umenneskelig tidlig som det vi faktisk var denne dagen. Det hadde vært varme grader noen dager tidligere, og nå var det igjen kommet kaldere grader, og det snødde igjen. Motorveien var slapsete, sporete og ikke verdens beste sted man kunne kjøre akkurat når jeg skulle ut med bilen.

Det var heldigvis ikke jeg som kjørte, selv om det egentlig ikke hadde gjort med noe, men hun jeg bor sammen med. Hun har alltid vært skeptisk til og kjøre under litt vanskelige forhold, og denne dagen var det ingen unntak. Men hun har aldri prøvd bilen på slik føre, og ikke med de nye Nokian dekkene som står på denne tralla av en bil.

Jo nærmere Gardemoen vi kom, jo mer sporete og ekkelt ble føret. Men jo nærmere vi kom, jo mer trygg ble hun med bilen og føret, og det merket jeg på hvordan hun kjørte også. Vel fremme på Gardemoen sier hun at hun faktisk så frem til og kjøre hjem igjen, selv om forholdene nå var vesentlig værre enn når vi kjørte inn. Når jeg svarer på hva som gjør det, så smiler hun og sier "Verdens beste vinterdekk, og verdens beste bil. Dette er ikke noe problem."