Da jeg startet ferden fra Hønefoss var det snø i lufta og snøen hadde begynt å legge seg på asfalten. Ferden gikk mot Lier og ikke langt etter Sundvolden begynte trafikken å tette seg. Det var klart at dårlig skodde utenlandske vogntog hadde lagd kaos nok en gang. Dette førte til lengre køer og en lengre venteperiode. Ikke var det spesielt glatt, men selvfølgelig for dårligere skodde var dette ett føre som bød på utfordringer. Vel forbi siste utenlandske vogntog ved Sønsterudtunnelen begynte ferden nedover Skaret. Veien var ubrøytet, men bød på ingen problemer og veigrepet var meget bra og hadde god kontroll gjennom svinger. Nokian dekkene gjorde nøyaktig det de skulle og satt som støpt.

Selv er en fan av skikkelig vintereveier og det var en fin tur nedover Skaretveien som da var en vei uten salt og med ett fint snøteppe da ingen brøytebiler hadde vært der enda.  Salta veier er jeg ikke begeistra i, men det er ikke grunna veigrep, men grunnet hva saltsheiten gjør med bremser og bærende deler på bilen og at det blir en suppe med dritt på veien. Ender også opp med å bruke masse spylerveske når veien er saltet.

Litt loggring hadde bilen når jeg kjørte, men det er ikke rart når det er lite vekt i baggasjerommet. Selv for det så er det ikke noe som er farlig og som helt sikkert ville vært værre med med dårligere dekk. Veigrept kommer med en gang og kontrollen er der.

Nesten hjemme da jeg skulle opp en siste bakke valgte jeg å kjøre forbi en billist som tydeligvis var dårligere skodd og sleit oppover bakken. Selv hadde jeg ingen problemer og kjørte rett forbi og videre opp bakken.